Bruden taler om hvorledes hun i trengselens natt lenge forgjeves har søkt efter sin brudgom, omsider har funnet ham og nu ikke vil slippe ham; hun ber om at hun ikke må bli hindret i å nyte hans kjærlighet, 1-5. Bruden sees å komme op fra ørkenen; brudgommen (som her kalles Salomo) har bæresengen ferdig til hennes mottagelse og er selv smykket med en herlig krone på sin bryllupsdag, 6-11.1
På mitt leie lette jeg om natten efter ham som min sjel elsker; jeg lette efter ham, men jeg fant ham ikke.
2
[Da sa jeg:] Jeg vil stå op og gå omkring i byen, på gatene og på torvene; jeg vil lete efter ham som min sjel elsker. Jeg lette efter ham, men jeg fant ham ikke.
3
Vekterne, som går omkring i byen, møtte mig. [Jeg sa til dem:] Har I sett ham som min sjel elsker?
4
Ikke før var jeg gått fra dem, før jeg fant ham som min sjel elsker; jeg tok fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født mig.
5
Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!
6
Hvem er hun som kommer op fra ørkenen, som det var røkstøtter, omduftet av myrra og virak, av alle kremmerens krydderier?
7
Se, her er Salomos seng med seksti krigsmenn omkring, av Israels krigsmenn,
8
alle væbnet med sverd, opøvet i krig, hver med sverdet ved lend til vern mot nattens farer.
9
En bæreseng gjorde kong Salomo sig av Libanons trær.
10
Dens stolper gjorde han av sølv, dens ryggstø av gull, dens pute av purpur; innvendig er den smykket i kjærlighet av Jerusalems døtre.
11
Gå ut, I Sions døtre, og se på kong Salomo med den krone hans mor har kronet ham med på hans bryllupsdag, på hans hjertegledes dag!